Vår første teatersjef, Henry Gleditsch, ble myrdet av nazistene. I år er det 75 år siden han etablerte Trøndelag Teater. Når vi feirer jubileum, minnes vi også ham.

Selve jubileet markeres med bokutgivelse og åpning av ny restaurant i Theatercaféen i september. Det blir selvsagt også en egen jubileumsforestilling, som Jo Strømgren lakonisk har gitt tittelen ”Jubileet”. Når den har premiere åpner vi dørene til en nyrenovert Gamle Scene.

Det må aldri skje igjen. Vi har alle vokst opp med denne setningen og vi vet alle hva den betyr. I januar og februar spiller vi en forestilling som viser oss hvordan det skjer, når det skjer. Og aller viktigst: Hvor vanskelig det er å få øye på det når det skjer, og så sørgelig lite det er å gjøre når det er for sent. Om noen skulle lure, så er det derfor vi skal sette opp Arturo Ui av Brecht. Vi klinker til og gjør det på Hovedscenen.

Et spørsmål som stadig vekk dukker opp er om teatret er politisk. Særlig synes media å like spørsmålet. Det er som om man ønsker å kunne si at nå er teatret endelig tilbake der det var på syttitallet. For dernest, mest sannsynlig, å kunne si at så dundrende naive går det vel ikke an å være.

Jeg er ikke så opptatt av at teatret skal være politisk i den forstand. I hvert fall ikke i betydningen politisk retningsgivende. Men jeg er opptatt av at teatret er en del av vår demokratiske institusjon; et av flere steder der vi finner næring til det å være demokratiske mennesker.

Rett før årsskiftet mottok jeg et brev fra en publikummer som hadde sett vår oppsetning av Tolvskillingsoperaen. Vedlagt brevet fulgte en tre sider lang analyse av forestillingen, der hun trakk paralleller til den kristne læres begrep om nåde og Frelsesarméens arbeid for de fattige. Det var en god analyse, særlig fordi den var så uventet og original.

Klassikere er klassikere fordi de har noe mer å si oss enn det de hadde i sin samtid. De overstiger det politiske. Når Bertolt Brechts stykker er med oss i repertoaret som klassikere vil ikke det nødvendigvis si at de er avpolitiserte, men det betyr at det er langt flere grunner enn Brechts opprinnelige til at vi spiller dem. Vi spiller dem fordi de sier oss mer, og ofte noe annet, enn det samtidige debattinnlegg gjør. Derfor er det også at regissør Øyvind Osmo Eriksen kan si at siden Holberg skrev Jeppe på Bjerget har hele det norske folk våknet opp i baronens seng.

Takk Henry Gleditsch, for at du ikke ga deg før Trøndelag hadde et landsdelsteater. Og til alle andre: Velkommen til Trøndelag Teater – fordi det fremdeles angår oss.

Kristian Seltun
teatersjef